-
nyskapende låtskriver og visesanger, bosatt i nedre Romerike.
-
født i 1969 i Neumünster/Tyskland
-
medlem i Drammen Viseklubb (styremedlem), Drøbak Viseklubb, Oslo låtskriverforum (styremedlem) og HVA – Horten Viser og Annet.
-
om lag 25 viser på norsk bokmål.
-
kan spille og opptre også helt uten mikrofon og lydanlegg - levende musikk for levende mennesker!
-
tolker en god del sanger av mange nordiske låtskrivere og artister, bl.a. Ole Paus, Ingvar Hovland, Louis Jacoby, Ola Bremnes, Jens Gunderssen, Alf Hambe, Trille, Anne Linnet, mfl.
-
stiller på kort varsel til spillejobber – gjerne også med lite publikum, offentlig eller privat, f.eks. til stuekonserter.
Litt av en reise...
«Mamma, kan du sette på plata med Dvoraks ungarske danser?»
En slik setning kunne komme over mine lepper da jeg var et lite barn. Og pappa spilte Chris Barber og annen old time jazz opp og ned. I scream - You scream - everybody wants ice cream...
Da jeg kom i grunnskolealder, skulle jeg lære å spille blokkfløyte. Penger var det lite av på 70-tallet i det stille, lille huset, omringet av skog og enger med utallige kuer. Faren min hadde bygd huset med sine egne hender, et stykke utenfor landsbyen Hitzhusen, i tyske Schleswig-Holstein.
Og slik ble det blokkfløyte. I nøden spiser fanden fluer – så jeg tok det ganske seriøst, og det ble mye barokkmusikk - Händel, Telemann og Bach, fremt til voksen alder. Jeg begynte med komposisjon, skrev noter for fløyteensemble, og jeg hadde løse planer om å studere musikk.
Synthesizer. (Skulle det være så enkelt?)
Som tenåring hørte jeg på 80-tallspop, og gjennom et uformelt opplegg på skolen kom jeg plutselig over synthesizere. Kult, ikke sant? Alle mine oppsparte penger gikk til det. Endelig kunne jeg lage musikk som var populær... ja slik tenker man som 16-åring. Noen få år med korps og tuba, og et punkete, hardrockete skoleband, der jeg slo på trommer iført skinnbukse, hockeysveis og palestinaskjerf. Det var mye rart jeg prøvde på i denne tiden. Senere tok jeg mastergrad i fysikk og det ble da en liten pause i musikklivet, men det tok seg opp igjen sent på 90tallet, da jeg fulgte min daværende kone til Norge.
Norge.
Da jeg kom til Norge klarte jeg å få opp et par trance-låter på P3 urørt (med Einar Klomsten som programleder). Jeg var veldig aktiv med å lage synthpop fra ca 2000-2007. Jeg hadde sammen med vokalist og tekstforfatter Terje Vangbo et prosjekt som het «Cue to Recall». Der produserte jeg 2 album (Mainland : 2004 og Polarity : 2007)
Min lengsel gikk nok etter hvert andre steder. Det var noe som manglet, det var noe skjørt i meg, og det hadde med stillhet, varhet og fellesskap å gjøre. Verden rundt meg, inkludert elektropopen og miljøene som jeg hadde holdt på med, var hektiske, tøffe og masete, preget av en økende grad av teknologi og digitalisering. Som ung mann hadde jeg nok behov for å uttrykke en del aggresjon gjennom musikk, men etterhvert begynte det å bli slittsomt. Musikken satt mer i kroppen enn i hodet, og de elektroniske instrumentene og datamaskinene føltes etter hvert som krykker, hjelpemidler som en erstating for det naturlige. Sønnen min fant på at han skulle lære seg gitar da han fylte 9 år sent i 2013. Det resulterte i et utsagn som jeg aldri kommer til å glemme:
«Pappa, nå må du slutte å stjele gitaren min, og kjøpe deg en egen!»
Jeg har forholdt meg deretter, og se, slik ble det viser som det ble lys...
Utilslørt.
Jeg ville skape noe som var organisk, tidsløst, uavhengig og utilslørt - som Adam og Eva i paradiset før de spiste eplet fra kunnskapens tre. Jeg ville berøre folk med en type musikk som vokste ut av min egen kropp og sjel, ekte saker, uforstyrret av teknologi og maskiner. Jeg tok sangtimer, var i 3 år i Oslo Sosialistiske Kor, der jeg ble kjent med den vakre musikken fra Mikis Theodorakis. Musikk hadde altså noe med tradisjon, identitet og menneskeverd å gjøre. Men hva var nå egentlig røttene mine? Hva er nå «europeisk» i musikalsk sammenheng? Og ikke minst, hvem var jeg egentlig midt opp i dette?
Slik traff jeg i 2015 på det norske visemiljøet, uten å ane hva det skulle bli til. Drammen Viseklubb har en særstilling her, fordi de tok meg imot først, med stor åpenhet og takhøyde.
Plutselig var det et vi, og jeg var innafor, en del av noe større enn meg - den nordiske visebevegelsen. Og der er det enormt mye å lære om europeisk og nordisk musikktradisjon.
Nordiske viser!
Etter hvert ble jeg medlem i Drammen Viseklubb, Drøbak Viseklubb, Oslo låtskriverforum, Evert Taubes venner og HVA – Horten Viser og Annet.
Siden 2016 har jeg skrevet om lag 25 viser på norsk bokmål, og jeg er meget stolt over at jeg kan fremføre mine låter fullstendig uavhengig av tekniske hjelpemidler. Jeg tolker også en del sanger av nordiske låtskrivere og artister, bl.a. Ole Paus, Ingvar Hovland, Ola Bremnes, Jens Gunderssen, Alf Hambe, Anne Linnet, Trille, mfl.
Jeg opptrer jevnlig på åpen mic-kvelder og deltar på andre konserter og arrangementer i visemiljøet, er ofte på spilleoppdrag ifb. med viseklubbene.
Og ofte setter jeg meg bare ned og spiller i stua, eller kanskje ved en strand og besøker visevenner i hele Norden.
